Gamle sanger om igjen

En festkveld i nostalgiens tegn

1. akt:

Skolen er den samme, gymsalen er den samme, som den gang, om du var der i fjor, i 1995 eller i 1986. Man er på hjemmebane. Stemningen er forventningsfull, men litt tilbakeholden ennå, selv om et betydelig antall gjensynsklemmer deles ut før man setter seg ned på sitt forbausende komfortable sete. Skal man ikke få tresmak i baken av å besøke Fana Skoleteater lenger?


Et blikk rundt i salen, og man kan slå fast at det langt fra er fullsatt. Men det kan da være et sekstitalls prominente representanter fra tidligere skoleteater-årganger til stede (pluss et knippe andre mennesker, som ikke aner hvilken historisk begivenhet de har villet seg inn på), det er godkjent. En eks-kapellmester her, en eks-teatersjef der. Og en eks-rævadilter-sjef. Jo takk, de het det, den gang.

Men nå skjer det noe. Årets sympatiske teatersjef går opp på scenen og sier noen greier om at skoleteateret er en viktig institusjon på skoleteateret. Rene ord for pengene der, altså. Og så: Forestillingen. En salig blanding av Fana Skoleteater-ingredienser. Musikk med den nødvendige mengden nødrim. Sceneskift som tar sånn passe lang tid. Og ikke minst: Skuespillere med bøtter av sjarm. Jammen kan de spelle, som man sier (ikke spille – spelle!). Entusiasme og spilleglede, ville Fanaposten sagt, men vi andre ser massevis av begavelse.

De er unge, først og fremst unge. Nyt det mens det varer, tenker noen av oss, om noen år er dere skoleteater-veteraner. Dog, det finnes verre skjebner. Allerede i pausen mimrer vi og hilser på enda flere. Dette kan kanskje bli en trivelig kveld?

Stykkets andre halvdel åpner med en hyllest til fordums tid på skoleteateret, og dermed er stemningen satt for resten av forestillingen. Det må da være årets lengste applaus, den de får til slutt?

Og for å toppe det hele: Sjefen Sjøl, i år med kledelig stokk, kommer frem og holder tale. Ikke ett sete er tørt, som man jo også sier, og han får en velfortjent blomst av en liten pike og en mann under dekknavnet ”Bakkis”.

2. akt:

Gjengen rasker over isen, nå foran kveldens selskapslokale. Flere fjes dukker opp der inne, men om de er kjente eller ukjente er vanskelig å si i dunkel belysning. Replikkvekslinger av typen ”Deg har jeg ikke hilst på før!” ”Vi gikk i samme klasse i tre år” overhøres.

Folk tar plass ved ulike bord og finner raskt tonen, men foreløpig ikke helt på tvers av alder, kultur, religion, rase og kjønn. Hm, jo, muligens på tvers av kjønn. Kronprinsen, festsjefen, tar ordet, forklarer kveldens opplegg. Snart stapper vi i oss tapas og det som verre er, det løsnes på snipper og praten når et uanstendig volum. Noen må stanse dette!

En gjøk med vanskelig navn som etter sigende kunne vært faren til noen av dagens skuespillere (dette kan ha vært undertegnede) har laget en jubileums-quiz om blant annet rampelykter og rampeløkter. En kverulant med tidligere teatersjef-embete på første rad har en kommentar til det meste, men blir fornøyd da laget hans stikker av med quiz-seieren. Kjell Johnsons Disipler vinner prisen for beste gruppenavn og dediserer formodentlig seieren til skoleteaterets faste fotograf. Kronprinsen får sin velfortjente blomst, og deretter også teaterets Førstedame (bokstavelig talt). Hedres den som hedres bør! Sjefen sjøl holder en ny tale, denne gang på rim, uten stokk.


Heretter og ut er festen en eneste lang hyllest til livet, sangen, dansen, vennskapet og kjærligheten, samt at hilsen-skriving på plakater får sin renessanse. En hver generasjonskløft er det bygget bro over. Sjarmerende damer (alle som en ikke en dag eldre enn 17, jeg sverger) slår mer enn gjerne av en prat. Gutta ler velvillig av ens dårlige vitser. Ikke verst. Karaoken slår aldri helt an, men det synges desto høyere med på gamle skoleteater-slagere, om man kan teksten eller ikke (oftest det siste). Du lille menneske, nå må du våkne opp og se, at bare du kan bli din egen lykkes smed.

Men intet varer evig, verken tapas, quiz eller samtaler i natten. Men forhåpen [Kronprinsen har slått seg på karaoken og beordrer Mustang Sally om å roe seg ned.] tligvis består Fana Skoleteater noen år til, tenker man, på vei hjem i halv-femtiden, der man kjemper for ikke å gå på trynet på et vått, speilblankt underlag (og bare delvis lykkes). Forhåpentligvis består det i hvert fall i fem år til, så vi kan møtes på ny, vi evige 17-åringer, og synge gamle sanger om igjen.



Ført i pennen av Ewoud, evig tro mot FST.