Christer Kjørsvik jubilerer

 

Ordet "rutinert" strekker ikke til når man skal beskrive Christer Kjørsvik i skoleteatersammenheng. Med Casino Göyale er han med som forfatter og instruktør på FST for tiende gang, og i tillegg var han hovedmannen bak 20-årsjubileumskonserten i 2006. Men det ikke alle vet er at mannen med den enorme arbeidskapasiteten i sin tid brukte (nesten) tre år på å komme seg opp på skoleteaterets scene...

 

 

Første spørsmål gir seg jo nesten selv: Hvorfor tok det deg så lang tid å bli skuespiller på Fana Skoleteater?
Altså - da jeg startet i første klasse på Fana hadde jeg ikke hørt om skoleteateret i det hele tatt. Jeg gikk i idrettsklassen, var nok mest en treningsidiot, og ble dermed ikke med i teateret. Men da jeg så Peer i januar [1990, red. anm.] skjønte jeg jo umiddelbart at jeg hadde "kommet hjem". I andre klasse ble jeg dermed enig med en kompis av meg, Tore, om at vi skulle stille på audition. Men da alle som ville være med i PR-gruppen ble bedt om å melde seg, oppdaget jeg plutselig at Tore satt der med hånden i været. Dermed feiget jeg også ut. PR-gruppen var artig, men jeg angrer litt på at jeg ikke var tøff nok som andreklassing. Men året etter stilte både Tore og jeg på audition - og fikk roller [i forestillingen Rosenbuskmordet].

 

 

Fortell om hvordan du opplevde å stå på skoleteaterets scene, og hva som var så spesielt med Rosenbuskmordet.
Det var rett og slett en eneste stor opptur å få stå på scenen kveld etter kveld. Et kjempekick! På mange måter var og er jo skoleteateret et slags lavterskeltilbud til elever som vil prøve seg i rampelyset. Når det gjelder Espen Wolds Rosenbuskmordet [1991-92] så ser jeg at både sjangeren - musikalkriminalparodi - og musikken staket ut kursen for de påfølgende oppsetningene helt frem til i dag.

Hadde du noen idé da du sluttet på skolen om at du ville komme tilbake til teateret som instruktør?
Nei, jeg hadde ikke det - i alle fall ikke som jeg husker nå. Men med mange venner i FST ble det til at jeg vanket mye der også året etter at jeg var ferdig på Fana, så jeg slapp ikke helt taket. Det var nok i løpet av Tilbake til fremsiden [1992-93] og Et spøkelse krysser sitt spor [1993-94] at lysten på å gjøre noe våknet til liv. Det var imidlertid Arve Søreide som foreslo at vi skulle prøve oss som forfattere og instruktører.

Din første periode som forfatter og instruktør begynte med Den Siste Vilje (1994/95). Hvordan var den opplevelsen?
Litt overveldende. Vi ante jo ikke hvor mye arbeid som egentlig måtte gjøres "bak og foran scenen" - og på alle andre kanter. Vi hadde heller ikke noe K-styre eller tidligere ringrever å støtte oss på. Men det ble teater av det, og jeg står fortsatt absolutt inne for det vi presenterte den gangen. Den Siste Vilje ble et skikkelig eventyr.

Bemerkelsesverdig mange skuespillere fra den første perioden din som instruktør (1994-98) har havnet på profesjonelle scener i etterkant. Er dette tilfeldig?
Selvsagt ikke helt tilfeldig. Talentene var der, og forhåpentligvis klarte vi å gi næring til dem, og gi dem rom for å utvikle seg. Men flere av dem var jo definitivt håndfuller å hanskes med under øvingene... Samtidig tar det tid før talentene får vokst seg store, og jeg er fullstendig overbevist om at det vil komme flere profesjonelle stjerneskudd blant "mine/våre" også fra perioden 2000-2012! "Jegerne" skulle bare visst hvor mange store talenter de har gått glipp av opp gjennom årene - som jeg har vært så heldig å få oppleve i FST!

Du har etter hvert hatt mange ulike instruktører med deg gjennom årenes løp. Hvordan er det å skulle samarbeide med noen som du har vært instruktør for noen år tidligere?
Helt uproblematisk. Med Anne Sofie [Tveit], Malene [Brandtun Krohn] og Vibecke[Knudsen] var nok den første sesongen vi jobbet sammen [R, 2007-08] litt preget av innkjøring, men det ble raskt et velsmurt maskineri. Idag stiller alle helt likt. Jentene er proffe, dyktige og hadde kjørt hele denne bissnissen utmerket uten meg, hvis de ville.

Hva er du mest fornøyd med ved årets forestilling?
Aller mest over at vi har klart å heve listen - vi hadde høye ambisjoner for å løfte denne sesongens oppsetning opp et solid hakk i forhold til de foregående årene, og det synes jeg vi har klart. Jeg vil særlig nevne det jevne, høye nivået hos skuespillerne, en tight historie, musikkvalget og sceneløsningen (og en særdeles dyktig scenesjef). Jeg liker at vi har klart å skape en humre-forestilling, der publikum hele veien finner småting som de kan le litt av.

Hva er dine beste skoleteaterminner?
Jeg har et kjempearkiv med gode skoleteaterminner, så å trekke frem noen spesielle blir vanskelig. Mine egne år som teatermedlem kommer selvsagt høyt opp på listen, det samme gjør 20-årsjubileumskonserten og fjorårets 25-årsjubileumsfest med selveste Espen Wold. Hver oppsetning har hatt sitt særpreg. Av mer personlige teaterminner så er vel også teaterforelskelsene noe som må nevnes - den gangen jeg selv var medlem var jentene i skoleteateret nemlig ekstra søte...

Du uttalte etter premieren at det nå definitivt er slutt for din del, men det har du sagt før også. Hvorfor skal vi tro deg denne gang?
Jeg er dårlig på alt som er definitivt. Det har jeg vel bevist. Det er mulig at jeg en eller to ganger har bestemt meg for at nok er nok, men egentlig er det kanskje bedre om jeg bare bestemmer meg for å ta pause. Men det hadde vært veldig fint med fri i juleferien. Og med to jobber og som medeier i et firma som vokser veldig merker jeg at det er vanskelig å rekke over alt jeg har lyst til å drive med. Så jeg satser på en pause nå - på ubestemt tid. Jeg gleder meg allerede til å sitte i salen på premieren i januar 2013 - som vanlig publikummer!

Takk for intervjuet og for innsatsen på Fana Skoleteater!