Bakkis forlater K-styret

Etter 8 år i Fana Skoleteaters Kontinuitetsstyre, de siste to som K-styresjef, mener Espen ”Bakkis” Brakstad at nok får være nok. Men helt ferdig med teateret blir han aldri…


 

”Bakkis” er etter hvert et kjent navn både for dagens og tidligere medlemmer av Fana Skoleteater. Entusiasten som i sin tid som teatermedlem var ”altmuligmann” på teateret, har lagt ned flere arbeidstimer enn de fleste i gymsalene på Fana Gymnas. Som K-styremedlem har han gjort en enorm innsats med å forevige forestillinger på cd og dvd, og i tillegg har han arrangert fantastiske fester i forbindelse med 20- og 25-årsjubileet.

Vel overstått jobb som K-styresjef! Hvordan er det å skulle tre ut av K-styret?
Å skulle trekke seg fra K-styret er veldig vemodig og trist, men jeg har sittet to fulle perioder og med 25. års-markeringen friskt i minne er det en fin tid å overlate roret til yngre krefter.

Vi må starte på begynnelsen. Når og hvordan ble du med i Fana Skoleteater?
Jeg ble med for første gang under oppsetningen Sjakk Matt i 1995/1996, den gangen som arrangementsarbeider. Vi var en vennegjeng som var nyfiken på hva dette mye omtalte teateret var for noe, men vi var nok ikke så seriøse og teateret ble mest et sted å henge ut i starten. En kveld halvveis i intensivuken ble vi tatt med noen ølflasker på teateret, og en halvtimes tid senere hadde jeg og tre andre fått fyken av teatersjef Eskedal. Han var heldigvis ikke av den langsinte typen og etter en dags hvile snek jeg meg tilbake, da med en helt annen innstilling. Jeg holdt meg i gymsalen de siste dagene av intensivuken og bidro etter beste evne, blant annet som brannvakt på alle 15 forestillingene dette året. Da ble det opprykk året etter.

Hva betydde det for deg å være medlem på Fana Skoleteater den gang?
Dette var i en svært vanskelig periode for meg personlig, og selv om jeg gjerne ikke var klar over det med en gang, så var det å komme inn i teatermiljøet på den tiden en redning for meg. Et miljø der folk (stort sett) smiler til deg, og er gale på den rette måten, var en stor kontrast fra hverdagen. Hvis jeg i min tid på teateret har bidratt til at bare én person har opplevd det på samme måte, så har det vært verdt det.

Hva var dine største opplevelser som teatermedlem?
Det har vært sinnsykt mange opp- og nedturer gjennom 11 år i tjeneste, så det blir vanskelig å utpeke enkeltepisoder som utpreger seg spesielt.

Men har du noen favoritter blant forestillingene på skoleteateret?
Jeg husker faktisk omtrent alle forestillingene like bra fra ”Sjakk Matt” til ”1929”. Men favoritten må likevel være ”Premiere – eller ikke være” [1997/98]. Det er gjerne ikke en objektiv vurdering, men det året hadde vi etter min mening tidenes beste besetning, både på scenen på utenfor. Det samme året var det en kveld der to av skuespillerne var syke. Kapellmester Lars Devik tok på seg en liten rolle, og manuset ble veldig hastig omskrevet for å dekke over de manglende skuespillerne. Dette ble på sett og vis en stor suksess, og er gjerne tidenes morsomste forestilling på teateret noensinne, rangert foran siste forestilling på ”Hotel Nufsefiord” [1996/97].


Og så K-styret: Hvordan havnet du der?
Jeg og tidligere K-styremedlem og manusforfatter Stig Færø Olsen besøkte teateret som publikum på en av forestillingene av Den Usynlige Katten. K-styret hadde en reklame-slide der de søkte etter nye medlemmer. Jeg tok iniativet og skrev to søknader, en for hver av oss. Jeg forfalsket underskriften hans og sendte begge søknadene per post med pomp og prakt til K-styret. Et halvår senere ble vi begge innkalt til våre første K-styremøter. Av og til drar man praktiske spøker for langt.

Ser du tegn til at teateret har endret seg siden du selv først var medlem av teateret?
Ikke bare tegn. Teateret har forandret seg betraktelig på alle disse årene, men på samme tid er det de samme mekanismene som driver teateret i dag som den gang da. Ting som sosialt samhold og det pur unge pågangsmotet er selve hjørnesteinene i Fana Skoleteater.
En kan gjerne si at teateret er blitt større, men samtidig mindre. Da jeg kom inn i teateret var vi ca 100 medlemmer, men de fleste av disse var aktive og det var ganske hard men vennskaplig konkurranse om jobbene. Nå er medlemstallene nærmest doblet, men antallet aktive medlemmer er halvvert. Det store sosiale aspektet er ikke like tydelig, selv om det selvsagt lever i beste velgående. Ellers kan det nevnes at orkesteret har krympet litt, fra å være et storband med messingblåsere, perkusjonister med flere, til en rockebandaktig gjeng på rundt 5 musikere. Her ligger det et enormt potensial for å gjenvinne gammel storhet.

Blir du noen gang helt ferdig med Fana Skoleteater?
Nei, det er umulig, har man først falt i gryten er det ingen bønn. Teateret har brent seg inn i selve sjelen. Mange av vennene mine på en eller annen måte relateres til teateret, og når man treffer dem er det lett for å falle tilbake i gamle sosiale roller. En annen ting er at i løpet av 11 år i tjeneste, 2 år i krampetjeneste og flere sesonger som publikummer så har teateret oppført et stort antall sangnumre, og hver gang en av disse sangene kommer på radioen eller høres i andre sammenhenger blir man tatt tilbake til den gang da…

Takk for en fantastisk innsats for Fana Skoleteater!
Værsågo!