Sjefen Sjøl tilbake på Fana Skoleteater

Det er knapt mulig å overvurdere betydningen av Espen Wold i Fana Skoleteaters nyere historie. Mannen etablerte musikalkomediesjangeren på skoleteaterets scene da han skrev de syv første forestillingene etter gjenoppstarten, og siden den tid har han vært en trofast publikummer, selv om han bor på sørlandet. Da skulle det bare mangle at han dukket opp på feiringen av 25-årsjubileet 15. januar, og likeså godt holdt en takketale til skoleteateret fra scenen.

Takk for sist! Har du kommet deg etter festen?
Ja, såvidt, men festen var så bra at jeg klarte meg uten stokk dagen derpå [Wold ankom teateret med stokk, da han hadde sklidd ned den isete trappen fra flyet til Bergen, journ. anm.]! Så det sier litt!


La oss snakke litt om lørdagens besøk på skoleteateret først. Hva synes du om årets forestilling? Og hvordan var det å sitte i salen sammen med såpass mange teaterveteraner?
Årets forestilling var svært bra. Flere av skuespillerne hadde bøttevis med sjarm som tok meg med storm. Dessuten må jeg fremheve at lyden i år var noe av det beste jeg har opplevd på FST; klar, distinkt og med godt trøkk. Selvfølgelig var det topp å sitte i salen med andre veteraner, og det virket som flere enn meg likte stykket dersom man tar responsen, latteren og applausen som målestokk. Jeg håper ensemblet opplevde det likedan.


Og så over til selskapeligheten. Er du overrasket over at nærmere 80 mennesker spredt over 25 FST-årganger finner tonen såpass godt som man gjorde?
Nei, jeg er ikke overrasket. Kreative mennesker med et kjært felles ståsted finner tonen fort. Jeg har noen av mine beste venner blant tidligere medlemmer i FST og selv om vi ikke ser hverandre ofte, er det alltid "rett på nett" hver gang vi treffes - like gøy og lattervekkende hver gang.


På festen ble det fleipet en del med at tidligere forestillinger kanskje ikke var så bra som slik vi husker dem. Når man tenker tilbake på sin egen tid på skoleteateret, er det mulig å være ærlig og si at noe var virkelig godt teater mens andre ting var dårligere?
Selvfølgelig vil alle huske sitt/sine stykker som best. Det ligger innebygd i ethvert teatermedlem. Blant de syv stykkene jeg hadde en finger med i, er det klart at "Tilbake til Fremsiden" topper foran "Rosenbuskmordet". Dette tror jeg skyldes at jeg ikke instruerte selv under disse oppsetningene. Harm-Christian [Tolden] og Ingrid [Larsen Kvamsdal] var mer kritiske og redigerte manus og sendte det tilbake til meg for omskrivinger. Dermed ble resultatet så bra. Det er alltid vanskelig å kutte eller rette i eget produkt. Dessuten lærte vi selvfølgelig av våre feil i de første oppsetningene og forsøkte å unnvære å gjenta tabbene.


Selv synes jeg at det mest fascinerende ved Fana Skoleteater er likhetene mellom dagens skoleteater og teateret for 10-20-25 år siden. Men det må da være en del forskjeller også?
Absolutt! Jeg savner et stort orkester foran scenen som dermed blir en større del av stykket. Ikke nødvendigvis et fullt storband med 4-6 blåsere, men mer trøkk. Når det er sagt, så har alltid orkestrene vært bra på FST, men som sagt; blåsere bør det være. Dessuten har jeg lenge savnet litt crazy humor. Som eksempel kan jeg nevne at under Cinderella satt hovedpersonene i en jolle og sang "You and I" fra Chess. Dette så vi fort ble veldig alvorlig, så vi la inn en havfrue som dukket opp og den legendariske sjøkråken Kurt som svevde i en snor over hodene deres. Latterlig, tenker noen! Nettopp, sier jeg!


På hvilket tidspunkt forsto du at nye Fana Skoleteater var en etablert tradisjon som kom til å fortsette også etter at du hadde gitt deg?
Etter Peer mistet vi mange svært oppegående entusiaster både på og bak scenen. Jeg var derfor svært nervøs før vi gikk i gang med Cinderella, men jaggu dukket det ikke opp en rekke nye talenter til å fylle roller og ulike funksjoner da også. Utfordringen for meg selv, var å gi slipp selv, så det skjedde rått og brutalt at jeg seilte min vei! Og dett var dett!


Et tabloid spørsmål til slutt: Hva er dine beste minner fra din egen tid på FST, og hva husker du best som publikummer?
Fra min egen tid: Peer - dette var gjennombruddet til FST. For første gang benyttet vi romjulen til intensivuke. Vi fikk gode og store sponsorer som for eksempel Kløverhuset. Kritikkene i BA og BT var svært gode og publikum strømmet på. Vi var dessuten ikke mer enn ca 75 medlemmer så premierefest og avslutningsfest ble arrangert i private hjem (og disse står visstnok enda). Som publikummer har jeg for mange minner til at alle kan ramses opp, men Sjakk Matt har lenge stått for meg som en "höjdare", med eldste Ylvisåker [Vegard] og Calle [Carl Fredrik Hellevang Larsen] som briljerte. I tillegg var det den tiende oppsetningen på rad, så FST hadde absolutt blitt en tradisjon.